01.29.09
Jeg så ham som barn med det solrike øye
Jeg så ham som barn med det solrike øye.
Dette er en salme skrevet av den danske presten og salmedikteren Vilhelm Birkedal i 1858. Vi finner salmen som nummer 334 i Norsk Salmebok under “Kristus, vår Frelser”. Her står salmen sitert med seks strofer. Salmen har opprinnelig syv strofer og alle er tatt med i Sangboken (1962). Her finner vi salmen som nummer 717 under kategorien “Ungdomssanger”. Hos Landstad er salmen nummer 872 og står oppført under “Åndelige sanger for hjemmet”.
Vi siterer strofe en:
Jeg så ham som barn med det solrike øye
i regnbuens glans på de hjemlige høye;
han kysset mitt kinn, og vi lekte med stjerne,
mens korset stod skjult mellom løv i det fjerne.
Salmen er i seg selv en historie. Den er sterkt selvbiografisk og vi følger forfatteren fra han var barn, opp gjennom hans ungdom og manndom og frem til han står ved avslutningen av sitt liv. Den første strofen tar utgangspunkt i hjemmets trygge atmosfære. Ikke langt fra barndomshjemmet fantes det et kors plantet mellom trærne. Det danner utgangspunktet: “Jeg så ham som barn med det solrike øye … mens korset stod skjult mellom løv i det fjerne”.
Men vi kan også lese det symbolsk. Som barn er ikke livet i Gud blitt bevisst slik som hos en voksen person. En kjenner kanskje ikke på syndens byrde på samme måten som senere i livet. Vel kan det være at barnet er ulydig, men korset og forsoningen står ikke sentralt i troen enda. Livet er preget av lek og barnlig tillit til Gud. Ennå står korset skjult mellom løv i det fjerne.
Strofe to går slik:
Jeg så ham som ungdom i livskraftens morgen,
da ånden fløy høyt imot herlighetsborgen;
han vinket min sjel, og jeg glemte det lave,
hans ild kastet glans på forkrenkelsens grave.
Vilhelm Birkedal ble født på Ålebækgård på Møn 7. desember 1809. Faren forpaktet en gård, men døde allerede da sønnen var 10 år gammel. Vilhelm ble satt bort og bodde hos forskjellige slektninger før han endte i et legehjem på Christianhavn. Også dette kan leses personlig om hans syn på Gud: “Han vinket min sjel, og jeg glemte det lave / Hans ild kastet glans på forkrenkelsens grave.”
Vi tar med strofe tre:
Jeg så ham som mann i den modnere sommer,
da synderen skalv for den hellige dommer,
da hjertet slo tungt og mitt hode var senket,
og dødstanken strengt hadde livsmotet lenket.
Året 1829 tok Vilhelm Birkedal studenteksamen og gikk i en kort stund i apotekerlære før han begynte å lese teologi. Vilhelm Birkedal ble cand. theol. i 1834 og var i noen år lærer og kateket før han ble gift og i 1840 ble sogneprest i Søndre Omme og Hoven. Denne stillingen hadde han til 1849 da han ble utnevnt til sogneprest i Ryslinge på Fyn. Vilhelm Birkedal ble avsatt som prest etter at han hadde uttalt seg kritisk til kongehuset.
Bakgrunnen var fredslutningen i Wien i 1864 der Danmark måtte avstå Syd-Jylland til Tyskland. Da han senere også uttalte seg sterk kritisk til kongen og regjeringens behandling av saken, måtte han i 1865 slutte som sogneprest i Ryslinge. Men menigheten ville ikke ta avskjed med sin prest så Vilhelm Birkedal fortsatte å forkynne Guds Ord. Fra 1864-1866 var han medlem av Rigsrådet. Vilhelm Birkedal har også utgitt to prekensamlinger og en andaktsbok som ble mye benyttet. I 1869 ble han prest for Danmarks første frimenighet. Han virket som prest i denne frimenigheten til han tok avskjed i 1885 og flyttet til Gentofte. Vilhelm Birkedal døde 26. juli 1892 på Vældegård i Gentofte og ligger begravet på Ryslinge kirkegård.
Slik lyder strofe fire:
Først da fikk jeg kjenne hans salige nåde,
først da løstes korsets, forargelsens gåte,
først da lærte hjertet å favne den byrde
som han har meg rakt, den forbarmende hyrde.
Flere kilder oppgir at salmen trolig bygger på en romantisk kjærlighetsvise skrevet av dikteren og komponisten Erik Bøgh som levde fra 1822-1899. Her finner vi uttrykkene “Jeg så ham om morgenen”, “jeg så ham om middagen” og “jeg så ham om aftenen”. Dette skal så angivelig ha blitt til “Jeg så ham som barn”, “jeg så ham som ungdom” og “jeg så ham som mann” i Vilhelm Birkedals salme. Det kan muligens ha noe for seg. Men mer interessant blir det kanskje å følge den biografiske linjen. Strofe 1 handler om barndommen hjemme på Møn, strofe 2 om da han som ung mann satt under prestene Fengers og Mynsters prekestol og strofe 3 om da han selv var prest på Vest-Jylland.
Det var mens han var prest Søndre Omme at han en søndag i 1847 plutselig ble syk mens han sto på prekestolen i Hoven annekskirke. Det var hjertet som sviktet. Han kom seg aldri over sykdommen. Den la seg som en klam hånd over livet hans. Vilhelm Birkedal hadde tre reiser til Tyskland, Sveits og Norge for å søke hjelp. Men han ble ikke befridd og løst fra sykdommens svøpe. Etter at han kom hjem fra rekreasjon i Sveits, hadde stoffet modnet i hans sinn. I tredje vers kommer dette klart frem: “Da hjertet slo tungt og mitt hode var senket”. Birkedal synger om seg selv, både fra sykdomstiden, og ut fra sin åndelige utvikling. Først nå får han se hva det virkelig gjelder: “Først da fikk jeg kjenne hans salige nåde / først da løstes korsets, forargelsens gåte”, synger han om i strofe fire.
Vi siterer strofe fem:
Først da fikk jeg sagt ham hva før jeg ei visste,
at han er den første og han blir den siste,
først da fikk jeg sagt at med ham vil jeg følge
i liv som på dødens den rullende bølge.
Temaet fra strofe fire blir ytterligere utvidet. Han har gjort nye erfaringer på troens vei og dette kommer klart til uttrykk i salmeteksten: “Først da fikk jeg sagt ham, hva før jeg ei visste / at han er den første og han blir den siste.” Enten han lever eller dør, hører han Herren til: “Først da fikk jeg sagt at, at ham vil jeg følge / i liv som på dødens den rullende bølge.”
Strofe seks går slik:
Først da har jeg sagt at til ham vil jeg ile,
som gråtende barn ved hans bryst søke hvile;
hos ham vil jeg meg og min usselhet skjule,
kun da fries jeg ut av fortapelsens hule.
Det som er litt underlig i salmen, er at vi ikke med et eneste ord får høre at det er Gud dette handler om. Verken Guds navn eller Jesu navn er nevnt noe sted i salmen. I noen tilfeller har også dette ført til misforståelser. I en begravelse i Danmark ble salmen tatt til inntekt for den avdødes liv siden den skildret barndom, ungdom og manndom. Og salmebokkomiteen ville i sin innstilling ha salmen fjernet fra den nye danske salmeboken av 2002 fordi en mente den var for sentimental. Den har likevel vist seg slitesterk og er blitt stående. Vilhelm Birkedal var grundtvigianer og salmen regnes som en av grundtvigianismens kjernesalmer. Av samme grunn var også salmen tidligere ofte benyttet i folkehøgskolekretser.
Vi tar med strofe syv:
Og engang jeg ser ham når lyset nedbrenner,
da rekker jeg mot ham de segnende hender;
når hjertet står stille og øyet vil briste,
da hilser jeg ham med et smil, med det siste.
Korsets mysterium kan bare løses når jeg står dømt under Guds vrede. Her blir både synden fordømt og synderen benådet. Det fikk også dikteren og presten Vilhelm Birkedal oppleve. Denne teksten finner vi innrisset på hans gravstøtte på Ryslinge kirkegård på Fyn:
Da synderen skjalv for den hellige Gud
Da løstes korsets, forargelsens gaade
Og roser der sprang fra korset ud
Med vitnesbyrdet om synd og naade.
Leif Haugen. Bergen, 29. januar 2009
Kilder:
Sangboken (1962)
Norsk Salmebok (1985)
Rynning (1967), s. 151, 336
Salmelid (1997), s. 29, 201
Aanestad (1962), bd 1, sp. 229-230, 1070-1072
Vilhelm Birkedal på Wikipedia
Salmen på Den Danske Salmebog Online
01.22.09
Jeg ser deg o Guds Lam å stå
Jeg ser deg o Guds Lam å stå.
Dette er en salme skrevet av den danske presten, samedikteren og biskopen Hans Adolph Brorson. Salmen ble publisert ettter hans død i Svanesang (1765). Vi finner den som nummer 200 i Norsk Salmebok (1985). Her står den plassert under “Kristi himmelfartsdag”. Salmen står også i Sangboken (1983), oppført under temaet “Påske”. Den er nummer 665 her. I Sangboken (1962) finner vi salmen som nummer 204 under “Forsoning og rettferdiggjørelse”. Salmen har opprinnelig fem strofer.
Vi siterer strofe en:
Jeg ser deg, O Guds Lam, å stå
på Sions bergetopp;
men akk, den vei du måtte gå,
så tung og trang der opp!
Å byrde som på deg var kast,
all verdens skam og last!
Så sank du i vår jammer ned
så dypt som ingen vet.
Norsk Salmebok følger her originalen med ett unntak. Den danske førsteutgaven av salmen hadde “Jeg seer dig, søde Lam, at staae Paa Zions Bierge-Top.” Leser vi “søde Lam” som synonymt med “kjære Lam”, blir vel den norske utgaven og den danske versjonen så godt som identiske. Vi finner derfor ikke noe avvik i sak mellom tekstene.
Derimot kan det være interessant å stanse opp litt for billedet “Guds Lam”. Det går frem av den siste strofen at det er Jesus Kristus, Guds Sønn, det er snakk om. Og her er Brorson på trygg bibelsk grunn. Allerede døperen Johannes ropte ut da han så Jesus: “Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd!” Joh. 1, 29. Det er selve forsoningens mysterium det er snakk om her.
Slik lyder strofe to på dansk:
Uskyldig Lam! så ynkelig
du ville ofres hen.
Din kærlighed har bundet dig
at få os løst igen.
Du led og sled vort fængsels bånd
med naglet fod og hånd;
du gik som løve af din grav,
vor død du plyndred af
Salmen er diktet over Johannes åpenbaring 14, 1-3 hvor Brorson oppfatter Sions berg i strofe 1 som et billede på himmelen. I den norske salmeboken ser det imidlertid ut som at utgiverne mer har tenkt på Oljeberget i Jerusalem. Det var her Jesus ble tatt opp til himmelen. Salmen hadde for øvrig den samme plasseringen i Landstads reviderte salmebok. Vi står dermed tilbake med tre mulige fortolkninger av salmen: Forsoningen, påsken og Kristi himmelfartsdag.
Vi siterer Åp 14, 1-3:
“Og jeg så, og se! – Lammet sto på Sions fjell, og sammen med ham de 144 000 som hadde Lammets navn og navnet til Lammets Far skrevet på pannen. Fra himmelen hørte jeg en lyd som bruset av veldige vannmasser og som drønnet av sterk torden. Lyden jeg hørte, var som når harpespillere spiller på harpene sine. Foran tronen, de fire skapningene og de eldste sang de en ny sang, en sang som ingen kunne lære unntatt de 144 000, de som er frikjøpt fra jorden.”
Nøkkelen til forståelse av salmen ligger trolig i “Sions bergetopp” eller “Zions Bierge-Top” som det sto i originalen. Sion brukes ofte som en betegnelse på Jerusalem. Byen var bygget på et høydedrag. Selve tempelet lå på Sionberget. Litt øst for Jerusalem finner vi Oljeberget. Men siden Brorson bruker “Zions Bierge-Top” er det nærliggende å tro at han tenker på det stedet Gud var nærværende, nemlig tempelet. Vi leser derfor salmen slik at den skildrer det som foregår i himmelen. Brorson skuer inn i himmelen hvor de synger Lammets pris.
Mens strofe 1, og første del av strofe 2, skildrer Guds uskyldige Lam som blir gjort til synd for oss, møter vi i slutten av strofe 2 Jesus som brøt syndens og dødens lenker. Samtidig med at han sonet vår synd beseiret han den vonde og all hans gjerning: “Du gikk som løve av din grav / Vår død du plyndret av”. Det betyr at Guds Lam også er Løven av Juda slik vi møter ham i Åp 5, 5: “Men en av de eldste sa til meg: «Gråt ikke! For løven av Juda stamme, Davids rotskudd, har seiret og kan åpne boken og de sju seglene.»” Mens lammet står som billede på den saktmodige, milde og lidende Herrens tjener, finner vi løven som den sterke og seierrike Herren Jesus som sto opp fra de døde. Begge sider av frelsen hører med, både lidelsen og seieren. Uten Jesu oppstandelse er det ingen frelse. Og hvis Jesus ikke døde for våre synder, er vi fremdeles fortapt.
Strofe tre går slik:
Hvor vrimler nå omkring din stol
en skare hvit som sne!
Hvert øye stråler som en sol
ved deg, Guds Lam, å se.
Det ord om Lammets slaveri
for oss, for oss å fri,
det ord har ennå sterkest klang
blant alle englers sang.
Lovsangen i himmelen er en lovsang til Lammet. I sitt himmelske syn ser Brorson den store hvite flokk. Vi er forflyttet til Åp 7. De seks første seglene er åpnet. Det var bare en som ble funnet verdig til å åpne boken med de syv seglene og det var Lammet som ble slaktet: “Verdig er du til å ta imot boken og bryte seglene på den. For du ble slaktet, og med ditt blod har du frikjøpt for Gud mennesker av alle stammer og tungemål, av alle folk og nasjoner.” (Åp 5, 9). Og her blander englene seg med i lovprisningen: “De ropte med høy røst: Verdig er Lammet som ble slaktet, verdig til å få all makt og rikdom, visdom og styrke, ære og pris og takk.” Åp. 5,12
Vi siterer strofe fire på dansk:
Tolv gang’ tolv tusind har i favn
enhver sin harpe spændt.
I panden Lammets Faders navn
gør al den slægt bekendt.
Det går som stærke vandes lyd,
når de slår an i fryd:
Guds Lam, som vandt os Paradis,
dig, dig lov, tak og pris!
Strofen er utelatt i de norske sang- og salmebøkene. Det er litt synd. Her blir temaet som nevnt først i strofe tre ytterligere utvidet: “Deretter så jeg en skare så stor at ingen kunne telle den, av alle nasjoner og stammer, folk og tungemål. De sto foran tronen og Lammet, kledd i hvite kapper, med palmegrener i hendene. Og de ropte med høy røst: Seieren kommer fra vår Gud, han som sitter på tronen, og fra Lammet. Alle englene sto rundt tronen og de eldste og de fire skapningene. De kastet seg ned for tronen med ansiktet mot jorden, tilba Gud og sa: Amen. All lov og pris og visdom, takk og ære, makt og velde tilhører vår Gud i all evighet. Amen.” Åp. 7, 9-12.
Alle Israels stammer er her. De er 12 ganger 12 000. Alle 144 000 er blitt merket med Guds segl i pannen. Og det er en stor skare av frelste sjeler, så mange at ingen kan telle dem. De er kledd i hvite kapper og en av de eldste i himmelen spør hvem de er: “Dette er de som kommer ut av den store trengsel, de har vasket sine kapper og gjort dem hvite i Lammets blod. Derfor står de for Guds trone og tjener ham dag og natt i hans tempel, og han som sitter på tronen, skal reise sin bolig over dem. De skal ikke lenger sulte eller tørste, solen skal ikke falle på dem, og ingen brennende hete. For Lammet som står midt på tronen, skal være gjeter for dem og vise dem vei til kilder med livets vann, og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne.” Åp. 7, 13-17
Vi tar med strofe fem til slutt:
Takk, Fader, at du var så god
mot Adams falne ætt,
du frelste oss ved Lammets blod
og gav oss barnerett.
Deg priser nå hvert åndedrag,
hvert sukk og hjerteslag.
Guds Lam, for all den kval du led,
Takk, takk i evighet!
Igjen skifter sangeren fokus. Nå ligger synsvinkelen hos det Faderen selv. Han ga sin enbårne Sønn, Jesus Kristus, til soning for våre synder. Det kommer ikke frem i den norske over-settelsen. Den danske utgaven har: “Tak, Fader! at du var så god / mod Adams faldne køn / og os til frelse slagte lod / din den enbårne Søn!” På en mesterlig måte har Brorson klart å skildre hele frelsen full og fri ved hjelp av sitt himmelske syn. Han ser Gud og Lammet og tronen i himmelen. Og herfra skuer han tilbake på det som skjedde da Jesus frivillig gikk i døden for oss syndere. Det er det største under som noen gang er skjedd i verdenshistorien. Gud være lovet i all evighet. Æren tilhører Gud og Lammet.
Vi siterer strofen på dansk:
Tak, Fader! at du var så god
mod Adams faldne køn
og os til frelse slagte lod
din den enbårne Søn!
Dig prise nu hvert åndedrag
og hvert et hjerteslag!
Ja, Lam, for al den del, du led,
tak, tak i evighed!
Leif Haugen. Bergen, 22. januar 2009
Kilder:
Bibelen (2005 utg)
Norsk Salmebok (1985)
Aanestad (1962), bd 1, sp. 317-329
Salmelid (1997), s. 45-47, 200
Dansk biografisk Lexikon, (1887-1905), bd. III, s. 126-131
01.11.09
Meg til frelse jeg intet vet
Meg til frelse jeg intet vet.
Dette er en kjent sang skrevet av Jonas Severin Pettersen i 1893. Vi finner den som nummer 273 i Sangboken (1983). Sangen “Meg til frelse jeg intet vet” står sitert med fem strofer.
Strofe en lyder slik:
Meg til frelse jeg intet vet
Uten deg, Guds Lam.
Ene i din rettferdighet
Skjules all min skam.
Det er et enkelt, men sterkt og klart budskap om forsoningen vi får presentert her. Bibelen sier det samme: “For jeg hadde bestemt at jeg ikke ville vite av noe annet hos dere enn Jesus Kristus og ham korsefestet.” 2. Kor 2, 2. Det er Jesus som er vår rettferdighet. Vi blir frelst ved troen alene, uten gjerninger. “For vi hevder at mennesket blir rettferdig for Gud ved tro, uten gjerninger.” Rom. 3, 28. Jonas Pettersen er på trygg bibelsk grunn: “Ene i din rettferdighet / Skjules all min skam.”
Vi siterer strofe to:
Helt tildekket i dine sår
Hvorfra blodet fløt,
Frelst av nåde jeg salig står
Midt i all min nød.
Jonas Pettersen hadde en egen evne til å vitne forståelig, uten mange ord, om sin Herre og Frelser. Han var rett på sak og Jonas Pettersen ble nesten alltid bedt om å avlegge et vitnesbyrd eller synge en sang nå han kom inn i en kristen forsamling. Og det gjorde han med glede. Jonas Pettersen kunne ikke tie om Jesus. Han var handelsreisende, født i Kristiania i 1847. Faren døde av kolera da Jonas var seks år gammel. Moren sendt ham derfor på byens waisenhus hvor Jonas fikk sin skolegang. I 18-årsalderen ble han omvendt til Gud og løst av ordet: “Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.” Joh 1, 12. Dette ble vendepunktet i hans liv.
Vi siterer storofe tre:
Jeg med alt hva jeg er og har,
Hører deg kun til,
Dann du meg til et ærens kar,
Døp meg med din ild!
Jonas Pettersen fikk arbeid i en forretning i Kristiania og han begynte som reisende for firmaet. Snart fylte han kofferten med kristelige traktater og vitnet om Herren over alt hvor han kom. Hans frimodige vitnesbyrd ble kjent også for ledelsen av firmaet. En dag ble Jonas Pettersen kalt inn på teppet på sjefens kontor:
“De har valget mellom to ting,
enten å være lekpredikant
eller å representere firmaet.”
Jonas Pettersen så ikke på dette som noen motsetning. Men siden han ble stilt ovenfor et valg, hadde han ikke noe annet svar å gi:
“Skal jeg ikke få lov til å vitne om min Frelser,
får jeg heller slutten hos Dem”, svarte han.
Det må ha gjort sterkt inntrykk. Jonas Pettersen fikk beholde jobben. Han fortsatte som handelsreisende og sangen hans har siden fått navnet “Reisendesangen”. Norsk Gideon bruker “Meg til frelse jeg intet vet” som sin kjenningssang.
Vi siterer strofe fire:
Bruk meg der hvor jeg vandrer frem,
Som ditt lys, ditt salt!
La meg vise forkomne hjem,
Tro mot deg i alt!
Dette skulle bli et motto over hele livet til Jonas Severin Pettersen. Han vitnet om Jesus over alt hvor han kom, som lys og salt i denne verden.
Rundt århundreskiftet sluttet Jonas Pettersen som handelsreisende og begynte å arbeide blant alkoholikerne. Han bygde et hjem i Kråkstad for dem. Siden ble det reist et hjem i Eidskog og deretter i Sæterstøa. Det fikk navnet Emmaus. Og i fem år redigerte han et lite blad som han kalte Redningsmanden – et kristelig Organ for arbejde blandt Alkoholister. Arbeidet bar nok frukter, men var nok også rikt på skuffelser. Likevel var Jonas Pettersen trofast i sitt kall og sin gjerning: “La meg vise forkomne hjem / Sannhet tro i alt!” (Sangboken, 1962, str 4)
I tillegg til alkoholhjemmene var også Jonas Pettersen med på å stifte Christiania Ynglingeforening. Og hans sanger ble utgitt i et lite hefte i 1893. De fleste av sangene og melodiene hans ble siden samlet i en liten sangbok som kom ut i 1909. Den fikk tittelen: Emmaus. Nogle Sange for Jesus. Andre kjente sanger av ham er “Alene i håp til Gud” og “Sett meg så jeg ser deg Jesus”. Jonas Pettersen døde 31. mai 1915 på vei til Namdalen for å opprette enda et nytt redningshjem for forkomne rusmisbrukere. Men her endte også livsreisen til Jonas Severin Pettersen.
Slik går siste strofen:
Når jeg engang skal gå herfra
Over dødens flod,
La da lyset fra Golgata
Stråle meg i mot!
Leif Haugen. Bergen, 11. januar 2009
Kilder:
Salmelid (1997), s. 272 og s. 320
Aanestad (1965), bd 2, sp. 663-665
